For that is the redeeming feature of Livet i Skogen—­it does not translate Shakespeare but it makes him live.  The delighted audience which sat night after night in Christiania and Copenhagen and drank in the loveliness of Wildenvey’s verse and Halvorsen’s music cared little whether the lines that came over the footlights were philologically an accurate translation or not.  They were enchanted by Norwegian verse and moved to unfeigned delight by the cleverness of the prose.  If Wildenvey did not succeed in translating As You Like It—­one cannot believe that he ever intended to,—­he did succeed in reproducing something of “its imperishable woodland spirit, its fresh breath of out-of-doors.”

We have already quoted the opening of Act II.  It is not Shakespeare but it is good poetry in itself.  And the immortal scene between Touchstone and Corin in III, 2 (Shak.  III, 2), in which Touchstone clearly proves that the shepherd is damned, is a capital piece of work.  The following fragment must serve as an example: 

  Touchstone: 
  Har du vaeret ved hoffet, hyrde?

  Korin: 
  Visselig ikke.

  Touch: 
  Da er du evig fordomt.

  Korin: 
  Det haaber jeg da ikke.

  Touch: 
  Visselig, da er du fordomt som en sviske.

  Korin: 
  Fordi jeg ikke har vaeret ved hoffet?  Hvad mener I?

Touch:  Hvis du ikke har vaeret ved hoffet, saa har du aldrig set gode seder, og hvis du ikke har set gode seder, saa maa dine seder vaere slette, og slette seder er synd, og syndens sold er dod og fordommelse.  Du er i en betaenkelig tilstand, hyrde!

And the mocking verses all rhyming in in-ind in III, 3 (Shak.  III, 2):  “From the East to western Ind,” etc., are given with marvelous cleverness: 

Fra ost til vest er ei at finde en aedelsten som Rosalinde.  Al verden om paa alle vinde skal rygtet gaa om Rosalinde.  Hvor har en maler nogensinde et kunstverk skapt som Rosalinde?  Al anden deilighet maa svinde av tanken bort—­for Rosalinde.

Or Touchstone’s parody: 

Hjorten skriker efter hinde, skrik da efter Rosalinde, kat vil katte gjerne finde, hvem vil finde Rosalinde.  Vinterklaer er tit for tynde, det er ogsaa Rosalinde.  Notten sot har surhamshinde, slik en nott er Rosalinde.  Den som ros’ med torn vil finde, finder den—­og Rosalinde.

With even greater felicity Wildenvey has rendered the songs of the play.  His verses are not, in any strict sense, translations, but they have a life and movement which, perhaps, interpret the original more fully than any translation could interpret it.  What freshness and sparkle in “Under the Greenwood Tree!” I give only the first stanza: 

  Under de gronne traer
  hvem vil mig mote der? 
  Hvem vil en tone slaa
  frit mot det blide blaa? 
  Kom hit og herhen, hit og herhen,
  kom, kjaere ven,
    her skal du se,
    traer skal du se,
  sommer og herlig veir skal du se.