Orlando:  (kommer ind med tjeneren Adam) Nu kan du likesaa godt faa vite hvordan alle mine bedroveligheter begynder, Adam!  Min salig far testamenterte mig nogen fattige tusen kroner og paala uttrykkelig min bror at gi mig en standsmaessig opdragelse.  Men se hvordan han opfylder sin broderpligt mot mig!  Han lar min bror Jacques studere, og rygtet melder om hans store fremgang.  Men mig underholder han hjemme, det vil si, han holder mig hjemme uten at underholde mig.  For man kan da vel ikke kalde det at underholde en adelsmand som ellers regnes for at staldfore en okse!

  Adam: 
  Det er synd om Eder, herre, I som er min gamle herres bedste son! 
  Men jeg tjener Eders bror, og er alene tjener...

Orl:  Her hos ham har jeg ikke kunnet laegge mig til noget andet end vaekst, og det kan jeg vaere ham likesaa forbunden for som hans husdyr hist og her.  Formodentlig er det det jeg har arvet av min fars aand som gjor opror mot denne behandling.  Jeg har ingen utsigt til nogen forandring til det bedre, men hvad der end haender, vil jeg ikke taale det laenger.

Orlando’s speech, we see, has been broken up into two, and between the two new speeches has been interpolated a speech by Adam which does not occur in the original.  The same trick is resorted to repeatedly.  Note, for instance, Jacques first speech on the deer (Act II, 7) and Oliver’s long speech in IV, 3.  The purpose of this is plain enough—­to enliven the dialogue and speed up the action.  Whether or not it is a legitimate way of handling Shakespeare is another matter.

More serious than this is Wildenvey’s trick of adding whole series of speeches.  We have noted in our survey of the “bearbeidelse” that the second act opens with a dialogue between the Duke and Amiens which is a gratuitous addition of Wildenvey’s.  It is suggested by the original, but departs from it radically both in form and content.

Den Landflygtige Hertug (kommer ut fra en grotte i skogen) Vaer hilset, dag, som laegges til de andre av mine mange motgangs dage.  Vaer hilset nu, naar solen atter stempler sit gyldne segl paa jordens stolte pande.  Vaer hilset, morgen, med din nye rigdom, med dug og duft fra alle traer og blomster.  Glade, blanke fugleoines perler blinker alt av sol som duggens draaper, hilser mig som herre og som ven. (En fugl flyver op over hans hode.) Ei, lille sangerskjelm, godt ord igjen?

  Amiens: 
  (hertugens ven, kommer likeledes ut av hulen). 
  Godmorgen, ven og broder i eksilet.

Hertugen:  Godmorgen, Amiens, du glade sanger!  Du er vel enig i at slik en morgen i skogen her med al dens liv og lek er fuld erstatning for den pragt vi tapte, ja mer end hoffets smigergyldne falskhet?

Amiens:  Det ligner litt paa selve Edens have, og traer og dyr og andre forekomster betragter os som Adamer, kanhaende.