Ver venlege imot og ten den herren!  Dans vaent for augo hans, hopp der han gjeng!  Gjev aprikos og frukt fraa blaabaerlid, ei korg med druvur, fikjur, morbaer i!  Stel honningsekken bort fraa annsam bi!  Til Nattljos hennar voksbein slit i fleng,—­ kveik deim paa jonsok-onn i buskeheng!  Lys for min ven, naar han vil gaa i seng.  Fraa maala fivreld slit ein fager veng, og fraa hans augo maaneljose steng.  Hels honom so, og kyss til honom sleng.

Fyrste Alven: 
Menneskje.

Andre Alven: 
Heil deg!

Tridje Alven: 
Heil!

Fjerde Alven: 
Heil og sael!

Titania:  Ten honom so!  Leid honom til mitt rom!  Eg tykkjer maanen er i augo vaat; og naar han graet, daa graet kvar litin blom, og minnest daa ei tilnoydd dygd med graat.  Legg handi paa hans munn!  Og stilt far aat!

It is, however, in his exquisitely delicate rendering of the songs of this play—­certainly one of the most difficult tasks that a translator can undertake—­that Eggen has done his best work.  There is more than a distant echo of the original in this happy translation of Bottom’s song: 

  Han trostefar med svarte kropp
    og nebb som appelsin,
  og gjerdesmett med litin topp
    og stare med tone fin. 
  Og finke, sporv og lerke graa
    og gauk,—­ho, ho![34] han laer,
  so tidt han gjev sin naeste smaa;
    men aldri svar han faer.

    [34.  The translator explains in a note the pun in the original.]

The marvelous richness of the Norwegian dialects in the vocabulary of folklore is admirably brought out in the song with which the fairies sing Titania to sleep:[35]

Ein alv:  Spettut orm med tungur tvo, kvass bust-igel, krjup kje her!  Ole, staal-orm, fara no, kom vaar alvemor ei naer!

  Alle alvene: 
  Maaltrost, syng med tone full
  du med oss vaart bysselull: 
  bysse, bysse, bysselull,
    ei maa vald,
    ei heksegald
  faa vaar dronning ottefull;
  so god natt og bysselull.

Ein annan alv:  Ingi kongrov vil me sjaa, langbeint vevekjering, gakk!  Svart tordivel, burt her fraa, burt med snigil og med makk!

  Alle alvene: 
  Maaltrost, syng med tone full
  du med oss vaart bysselull: 
  bysse, bysse, bysselull,
  bysse, bysse, bysselull,
    ei maa vald,
    ei heksegald
  faa vaar dronning ottefull;
  so god natt og bysselull.

    [35.  Act II, Sc. 2.]

It is easy to draw upon this fragment for further examples of felicitous translation.  It is scarcely necessary, however.  What has been given is sufficient to show the rare skill of the translator.  He is so fortunate as to possess in a high degree what Bayard Taylor calls “secondary inspiration,” without which the work of a translator becomes a soulless mass and frequently degenerates into the veriest drivel.  Erik Eggen’s Alveliv deserves a place in the same high company with Taylor’s Faust.