Lor: 
          Slik ei natt
  stal Jessika seg ut fraa judens hus
  og med ein fark til festarmann for av
  so langt som hit til Belmont.

  Jes: 
          Slik ei natt
  svor ung Lorenso henne elskhugs eid
  og hjarta hennar stal med fagre ord
  som ikkje aatte sanning.

  Lor: 
          Slik ei natt
  leksa ven’ Jessika som eit lite troll
  upp for sin kjaerst, og han tilgav ho.

  Jes: 
  I natteleik eg heldt nok ut med deg,
  um ingin kom; men hyss, eg hoyrer stig.

But when Madhus turns from such flights of high poetry to low comedy, his success is complete.  It may be a long time before Landsmaal can successfully render the mighty line of Marlowe, or the manifold music of Shakespeare, but we should expect it to give with perfect verity the language of the people.  And when we read the scenes in which Lancelot Gobbo figures, there is no doubt that here Landsmaal is at home.  Note, for example, Act II, Sc. 1: 

“Samvite mitt vil visst ikkje hjelpe meg med aa rome fraa denne juden, husbond min.  Fenden stend her attum olbogen min og segjer til meg:  “Gobbo, Lanselot Gobbo; gode Lanselot, eller gode Gobbo, bruka leggine; tak hyven; drag din veg.”  Samvite segjer:  “nei, agta deg, aerlige Gobbo,” eller som fyr sagt:  “aerlige Lanselot Gobbo, rom ikkje; set deg mot roming med hael og taa!” Men fenden, den stormodige, bed meg pakka meg; “fremad mars!” segjer fenden; “legg i veg!” segjer fenden; “for alt som heilagt er,” segjer fenden; “vaaga paa; drag i veg!” Men samvite heng un halsen paa hjarta mitt og talar visdom til meg; “min aerlige ven Lanselot, som er son av ein aerlig mann, eller rettare:  av eit aerligt kvende; for skal eg segja sant, so teva det eit grand svidt av far min; han hadde som ein attaat-snev; naah; samvite segjer:  “du skal ikkje fantegaa.”  “Du skal fantegaa,” segjer fenden; “nei; ikkje fantegaa,” segjer samvite.  “Du samvit,” segjer eg, “du raader meg godt.”  “Du fenden,” segjer eg, “du raader meg godt.”  Fylgde eg no samvite, so vart eg verande hjaa juden, som—­forlate mi synd—­er noko som ein devel; og romer eg fraa juden, so lyder eg fenden, som—­beintfram sagt—­er develen sjolv.  Visst og sannt:  juden er sjolve develen i karnition; men etter mitt vit er samvite mit vitlaust, som vil raade meg til aa verta verande hjaa juden.  Fenden gjev meg den venlegaste raadi; eg tek kuten, fenden; haelane mine stend til din kommando; eg tek kuten.”

This has the genuine ring.  The brisk colloquial vocabulary fits admirably the brilliant sophistry of the argument.  And both could come only from Launcelot Gobbo.  For “the simplicity of the folk” is one of those fictions which romantic closet study has woven around the study of “the people.”

Of the little re-telling of The Merchant of Venice, “Soga um Kaupmannen i Venetia"[32] which appeared in the same year, nothing need be said.  It is a simple, unpretentious summary of the story with a certain charm which simplicity and naivete always give.  No name appears on the title-page, but we are probably safe in attributing it to Madhus, for in the note to Kaupmannen i Venetia we read:  “I Soga um Kaupmannen i Venetia hev ein sjolve forteljingi som stykkji er bygt paa.”