First, that it is decidedly good.  The tragedy of Macbeth is stark, grim, stern, and the vigorous, resonant Norwegian fits admirably.  There is little opportunity, as in Aasen’s selections from Romeo and Juliet for those unfortunate contrasts between the homespun of the modern dialect and the exquisite silk and gossamer of the vocabulary of romance of a “cultured language.”  Madhus has been successful in rendering into Landsmaal scenes as different as the witch-scene, the porter-scene (which Lassen omitted for fear it would contaminate the minds of school children), the exquisite lines of the King and Banquo on their arrival at Macbeth’s castle, and Macbeth’s last, tragic soliloquy when he learns of the death of his queen.

Duncan and Banquo arrive at the castle of Macbeth and Duncan speaks those lovely lines:  “This castle has a pleasant seat,” etc.  Madhus translates: 

Duncan:  Ho hev eit fagert laegje, denne borgi, og lufti lyar seg og gjer seg smeiki aat vaare glade sansar.

Banquo: 
Sumar-gjesten,
den tempel-kjaere svala, vitnar med,
at himlens ande blakrar smeikin her,
med di at ho so gjerne her vil byggje. 
Det finst kje sule eller takskjeggs livd
og ikkje voll hell vigskar, der ei ho
hev hengt si lette seng og barne-vogge. 
Der ho mest bur og braeer, hev eg merkt meg,
er lufti herleg.

This is as light and luminous as possible.  Contrast it with the slow, solemn tempo of the opening of Act I, Sc. 7—­Macbeth’s “If it were done when ’tis done,” etc.

Um det var gjort, naar d’er gjort, var det vael, um det vart snart gjort; kunde loynmordsverke, stengje og binde alle vonde fylgdir og, med aa faa hurt honom, naa sitt maal, so denne eine stoyten som maa til, vart enden, alt, det siste som det fyrste i tidi her—­den havsens oyr og bode me sit paa no—­,—­med live som kjem etter det fekk daa vaage voni.  Men i slikt vert domen sagd alt her.  Blodtankane, me el, kjem vaksne att og piner oss, som gav deim liv og fostra deim; og drykken, som me hev blanda eiter i aat andre, vert eingong uta miskunn bodin fram av rettferds hand aat vaare eigne munnar.

The deep tones of a language born in mountains and along fjords finely re-echo the dark broodings in Macbeth’s soul.

Or take still another example, the witch-scene in Act IV.  It opens in Madhus’ version: 

  Fyrste Heks: 
  Tri gong mjava brandut katt.

  Andre Heks: 
  Tri og ein gong bust-svin peip.

  Tridje Heks: 
  Val-ramn skrik.  D’er tid, d’er tid.

Fyrste Heks:  Ring um gryta gjeng me tri; sleng forgiftigt seid—­mang i.  Gyrme-gro, som under stein dagar tredive og ein sveita eiter, lat og leid, koke fyrst i vaaro seid.

  Alle: 
  Tvifaldt trael og moda duble;
  brand frase, seid buble!