Te vera elder ei,—­d’er da her spyrst um; um d’er meir heirlegt i sitt Brjost aa tola kvar Styng og Stoyt av ein hardsokjen Lagnad eld taka Vaapn imot eit Hav med Harmar, staa mot og slaa dei veg?—­Te doy, te sova, alt fraa seg gjort,—­og i ein Somn te enda dan Hjarteverk, dei tusend timleg’ Stoytar, som Kjot er Erving til, da var ein Ende rett storleg ynskjande.  Te doy, te sova, ja sova, kanskje droyma,—­au, d’er Knuten.  Fyr’ i dan Daudesomn, kva Draum kann koma, naar mid ha kastat av dei daudleg Bandi, da kann vel giv’ oss Tankar; da er Sakji, som gjerer Useldom so lang i Livet:  kven vilde tolt slikt Hogg og Haad i Tidi, slik sterk Manns Urett, stolt Manns Skamlaus Medferd, slik vanvyrd Elskhugs Harm, slik Rettarloysa, slikt Embaet’s Ovmod, slik Tilbakaspenning, som tolug, verdug Mann faer av uverdug; kven vilde da, naar sjolv han kunde loysa seg med ein nakjen Odd?  Kven bar dan Byrda so sveitt og stynjand i so leid ein Livnad, naar inkj’an ottast eitkvart etter Dauden, da uforfarne Land, som ingjen Ferdmann er komen atter fraa, da viller Viljen, da laet oss helder ha dan Naud, mid hava, en fly til onnor Naud, som er oss ukjend.  So gjer Samviskan Slavar av oss alle, so bi dan fyrste, djerve, bjarte Viljen skjemd ut med blakke Strik av Ettertankjen og store Tiltak, som var Merg og Magt i, maa soleid snu seg um og stroyma ovugt og tapa Namn av Tiltak.

    [16. Skrifter i Samling, I, 168.  Kristiania. 1911.]

    [17.  Cf.  Alf Torp. Samtiden, XIX (1908), p. 483.]

This is a distinctly successful attempt—­exact, fluent, poetic.  Compare it with the Danish of Foersom and Lembcke, with the Swedish of Hagberg, or the new Norwegian “Riksmaal” translation, and Ivar Aasen’s early Landsmaal version holds its own.  It keeps the right tone.  The dignity of the original is scarcely marred by a note of the colloquial.  Scarcely marred!  For just as many Norwegians are offended by such a phrase as “Hennar Taus er fagrar’ en ho sjolv” in the balcony scene, so many more will object to the colloquial “Au, d’er Knuten.” Au has no place in dignified verse, and surely it is a most unhappy equivalent for “Ay, there’s the rub.”  Aasen would have replied that Hamlet’s words are themselves colloquial; but the English conveys no such connotation of easy speech as does the Landsmaal to a great part of the Norwegian people.  But this is a trifle.  The fact remains that Aasen gave a noble form to Shakespeare’s noble verse.

E

For many years the work of Hauge and Aasen stood alone in Norwegian literature.  The reading public was content to go to Denmark, and the growing Landsmaal literature was concerned with other matters—­first of all, with the task of establishing itself and the even more complicated problem of finding a form—­orthography, syntax, and inflexions which should command general acceptance.  For the Landsmaal of Ivar Aasen was