[14.  Ivar Aasen—­Skrifter i Samling—­Christiania. 1911, Vol. 11,
    p. 165.  Reprinted from Prover af Landsmaalet i Norge, Forste
    Udgave.  Kristiania. 1853, p. 114.]

Aasen knew that Landsmaal was adequate to the expression of the homely and familiar.  But would it do for belles lettres?

Han laer aat Saar, som aldri kende Saar.—­ Men hyst!—­Kvat Ljos er dat dar upp i glaset?  Dat er i Aust, og Julia er Soli.  Sprett, fagre Sol, og tyn dan Maane-Skjegla, som alt er sjuk og bleik av berre Ovund, at hennar Taus er fagrar’ en ho sjolv.  Ver inkje hennar Taus; dan Ovundsykja, so sjukleg gron er hennar Jomfru-Klaednad; d’er berre Narr, som ber han.  Sleng han av!  Ja, d’er mi Fru, d’er dan eg held i Hugen; aa, giv ho hadde vist dat, at ho er dat!  Ho talar, utan Ord.  Kvat skal ho med dei?  Ho tala kann med Augom;—­eg vil svara.  Eg er for djerv; d’er inkje meg ho ser paa, d’er tvo av fegste Stjernom dar paa Himlen, som gekk ei AErend, og fekk hennar Augo te blinka i sin Stad, til dei kem atter.  Enn um dei var dar sjolve Augo hennar.  Kinn-Ljosken hennar hadde skemt dei Stjernor, som Dagsljos skemmer Lampen; hennar Augo hadd’ straatt so bjart eit Ljos i Himmels Hogdi, at Fuglar song og Trudde, dat var Dag.  Sjaa, kor ho hallar Kinni lint paa Handi, Aa, giv eg var ein Vott paa denne Handi at eg fekk strjuka Kinni den.—­Ho talar.—­ Aa tala meir, Ljos-Engel, med du lyser so klaart i denne Natti kring mitt Hovud, som naar dat kem ein utfloygd Himmels Sending mot Folk, som keika seg og stira beint upp med undrarsame kvit-snudd’ Augo mot han, naar han skrid um dan seinleg-sigand’ Skyi og sigler yver hoge Himmels Barmen.

It was no peasant jargon that Aasen had invented; it was a literary language of great power and beauty with the dignity and fulness of any other literary medium.  But it was new and untried.  It had no literature.  Aasen, accordingly, set about creating one.  Indeed, much of what he wrote had no other purpose.  What, then, shall we say of the first appearance of Shakespeare in “Ny Norsk”?

First, that it was remarkably felicitous.

  Kinn-Ljosken hadde skemt dei Stjernor
  som Dagsljos skemmer Lampen, hennar Augo, etc.

That is no inadequate rendering of: 

  Two of the fairest stars in all the Heaven, etc.

And equally good are the closing lines beginning: 

  Aa tala meir, Ljos-Engel med du lyser, etc.

Foersom is deservedly praised for his translation of the same lines, but a comparison of the two is not altogether disastrous to Aasen, though, to be sure, his lines lack some of Foersom’s insinuating softness: 

Tal atter, Lysets Engel! thi du straaler i Natten saa hoiherlig over mig som en af Nattens vingede Cheruber for dodeliges himmelvendte Oine, etc.

But lines like these have an admirable and perfect loveliness: